Vi har sett det en stund nå, konturene av en fremtid der teknologien får en stadig mer omfattende innvirkning på livene våre, også på områder hvor vi tidligere ikke kunne forestille oss det. Vi vet at roboter har rullet inn i hverdagen på enkelte gamlehjem, og at eldre tilbys smarte hus som gjør det enklere for dem å klare seg selv. I tillegg er jo det meste bare et tastetrykk unna for alle oss andre. Den teknologiske utviklingen har alltid vært og er fortsatt mat for fantasien hos filmskapere og forfattere. Dramatikeren Jordan Harrison er ikke noe unntak. Hans stykke «Marjorie Prime» fra 2014 er en fremtidsdystopi som tøyer teknologiens muligheter til et maksimum, en virkelighet der kunstig intelligens erstatter mennesker. Og det fremstilles selvfølgelig ikke som uproblematisk, skriver Inger Marie Kjølstadmyr i Dagsavisen.
86-årige Marjorie har fått en ny ledsager. Han er en vakker ung kopi av hennes avdøde ektemann Walter, som synes å være oppdatert på hennes livshistorie, slik at Marjorie skal kunne ha interessante og givende samtaler.
Dette tankevekkende teaterstykket om kunstig intelligens får oss til å stille spørsmål ved hvem som besitter sannheten om noens liv. Hvem er vi om vi bare husker det gode, mens det vonde utelukkes? Hva ville du velge å huske og hva ville du velge å glemme, hvis du fikk muligheten?
Kommentarer
Legg inn en kommentar